Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006




Her er Vest-Sahara-debatten
Referat av Stortingsdebatten om Vest-Sahara, 4. mai 2010.
Publisert: 04.05 - 2010 18:36Printerversjon    
Interpellasjon,
Stortinget
4. mai 2010.


Sak nr. 3 [11:22:33]

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til utenriksministeren:


«Ved flere anledninger de senere årene har vi fått avsløringer knyttet til norske kommersielle interesser i Vest-Sahara. I fjor opplevde vi for eksempel en debatt knyttet til oljefondets investeringer i sju gjødselsselskaper som henter ut fosfat fra området, og SVT og NRK avslørte nylig at fiskeolje fra uregulert fiske utenfor Vest-Sahara går til et norsk selskap og videre til blant annet omega 3-pilleproduksjon. Det er bred folkerettslig enighet om at Vest-Sahara i dag er et ulovlig okkupert område, og området omtales som Afrikas siste koloni.

På hvilken måte vil utenriksministeren bidra til tydelighet med hensyn til at det er uakseptabelt med norsk kommersielt engasjement i Vest-Sahara, og på hvilken måte vil Regjeringen bidra i internasjonale fora for å tale sahrawienes sak?»

Trine Skei Grande (V) [11:23:39]: Det diskuteres ofte at FN ikke får gjort alt det de skal gjøre, men FN har i sin levetid i hvert fall gjort én stor forskjell i verden: Det er 80 færre kolonier i verden etter at vi fikk FN, og 1 milliard mennesker har fått sin sjølråderett. Dette er en FN-suksess.

Den siste av koloniene er Vest-Sahara, som var under spansk herredømme fram til 1975, og som nå er okkupert av Marokko. For mange av observatørene i området er denne okkupasjonen verre enn den spanske kolonimakts. I 30 år har sahrawiene bodd i flyktningleirer i et land som er delt på tvers av en mur. Dette har vært en neglisjert konflikt, sjøl om det er 100 FN-resolusjoner og en internasjonal domstol i Haag som sier at de har folkeretten på sin side. Det er ca. 160 000 flyktninger i Algerie og 26 000 i Mauritania.

Mye av denne konflikten har eskalert i det siste på grunn av naturressursene. Vi vet at det er store fosfatmengder av høy kvalitet i området. Man tror det kanskje fins olje og gass, men det man vet fins, er enorme fiskeressurser. Noen anslår at det er 120 000 fiskere som fisker i dette området. Det betyr at Marokkos bosettingspolitikk har lyktes, for det er mange flere enn det som var den opprinnelige befolkningen.

Fredsprosessen er i ferd med å renne ut i sand. Den er i hvert fall ikke i boks, sjøl om hele innbyggerantallet til Vest-Sahara ligger lagret i metallbokser i Haag. Dette er et felles europeisk ansvar, dette er en felles europeisk arv, som det må ordnes opp i. Vi møter stadig vekk enkeltmenneskene som får problemer på grunn av denne okkupasjonen.

Dette er et område som det er bred politisk enighet om i Norge. I forbindelse med å forberede meg til denne debatten klikket jeg meg inn på Støttekomiteen for Vest-Saharas nettsider, hvor det, i tillegg til mye nyttig faglig oppdatering, også ligger en samling sitater og meninger om konflikten fra en rekke av aktørene. Alle sider av organisasjonslivet i Norge og nær sagt alle partier – også regjeringspartiene – viser entydig støtte til Vest-Sahara. Støttekomiteen oppsummerer sin sitatsamling på følgende måte:

«Fra Fremskrittspartiets Ungdom til Rødt, fra Human-Etisk Forbund til det mosaiske trossamfunn i Trondheim; alle er enige om at den saharawiske befolkning må få delta i en folkeavstemning om sitt lands framtid, og at Marokko ikke har rettmessig krav over Vest-Sahara.»

Jeg tok opp Vest-Sahara-spørsmålet med utenriksministeren flere ganger i forrige stortingsperiode og har stort sett fått inntrykk av at han deler mine bekymringer både for situasjonen for befolkningen samt for forholdet mellom kommersielle interesser i området. Det som slår meg, er at bred politisk enighet burde være utgangspunkt for å få til en endring, og at Norge faktisk kan være med på «å gjøre en forskjell», som jeg vet at utenriksministeren har som mål for mange av sine utenrikspolitiske områder. Det er det denne interpellasjonen handler om.

I 2007 tok Venstres landsstyre opp situasjonen for Vest-Sahara, med fokusering på menneskerettigheter og handel.

Når det gjelder menneskerettigheter, er det i den delen av Vest-Sahara som i dag er okkupert av Marokko, blitt begått brudd på menneskerettighetene på daglig basis. Man opplever grove brudd på ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og bevegelsesfriheten. Journalister og redaktører som har tatt opp spørsmålet om sjølstendighet, har blitt fengslet. Opposisjonelle lærere og statsansatte har blitt flyttet fra hjemstedene sine, nordover til Marokko, og menneskerettighetsaktivister har blitt fengslet uten rettferdig rettergang. Ifølge Flyktningregnskapet 2009 er over 116 000 mennesker drevet på flukt bare i dette området.

Når det gjelder handel: Vest-Sahara har store naturforekomster, og gjennom hele perioden har Marokko forsynt seg av Vest-Saharas rike naturressurser. I de senere årene har også norsk næringsliv blitt aktivt i Vest-Sahara. Norsk fiskeindustri sies å være blant Marokkos viktigste samarbeidspartnere, og så sent som i 2006 ble det startet opp nye norske kjempeprosjekter i de okkuperte områdene – i tillegg til en rekke avtaler som bare i varierende grad har vært kjent. Nå har engasjementet blitt aktualisert. Svensk tv, norsk tv og Ny tid har nylig kommet med avsløringer. Som jeg skrev i interpellasjonsteksten:

«Ved flere anledninger de senere årene har vi fått avsløringer knyttet til norske kommersielle interesser i Vest-Sahara.»

Det som kjennetegner disse avsløringene, er: uklart bilde, kompliserte eierstrukturer, juks og tilpasninger. La meg ta noen eksempler. Eksempel 1: I fjor opplevde vi en debatt knyttet til oljefondets investeringer i sju gjødselsselskaper som henter ut fosfater fra området, og et eksempel med båttransportfirmaer som er plassert i Agder. Eksempel 2: Vi fikk avsløringer på svensk tv og på NRK om at fiskeolje fra uregulert fiske utenfor Vest-Sahara går til et norsk selskap og videre til bl.a. produksjon av Omega 3-piller. Eksempel 3: Det kom avsløringer om tolljuks knyttet til fiskeoljesaken, som førte til at NHO-presidenten måtte gå av, og vi har fått virvlet opp en rekke kryssforbindelser mellom ulike selskaper, som alle som en, på ulikt vis og i ulik grad, har deltatt i handel i området. Utenriksdepartementet fraråder et slikt engasjement. Blant disse selskapene som vi ser

Blant de selskapene som vi ser er engasjert, finner vi også statseide selskap, eller selskap hvor staten har tunge eierandeler. Blant annet da laksefôrprodusenten EWOS, datterselskapet til det delvis statseide Cermaq, inngikk kontrakt om kjøp av fiskeolje fra GC Rieber Oils, var endog dagens finansminister styreleder i Cermaq.

Jeg regner med at statsrådens svar vil redegjøre for historikken knyttet til ulike avtaler norske selskap har inngått og som berører Vest-Sahara. Det er særlig selskaper der staten er eier jeg mener er viktig. Man kan påberope seg at det er næringsministerens bord, men det er utvilsomt et utenrikspolitisk spørsmål.

Tollregler er viktig nok og regler skal følges. Men denne interpellasjonen handler om noe langt større enn en tolljukssak. Det handler om handel basert på Vest-Saharas bidrag, som etter min mening bidrar til et enormt profittjag og undergraver hele fredsprosessen. Eksemplene vi har sett, nøler jeg ikke med å karakterisere som nærmest bevisstløse handler av norsk næringsliv i et konfliktområde.

Jeg er derfor spent på å høre hvordan utenriksministeren vil bidra til mer tydeliggjøring med hensyn til det uakseptable med norske kommersielle engasjementet i Vest-Sahara, og det er mye som tyder på at Utenriksdepartementet, og Næringsdepartementet for den del, ikke har vært tydelige nok.

I dag minnes vi et år for Bjørnson. Det er Bjørnsons minneår. Dette mener jeg virkelig er en sak han hadde villet engasjert seg sterkt i, hvis han hadde vært hos oss i dag. Dette ville være å ta opp den ånden som Bjørnson stod for når det gjelder å tale det okkuperte mindretalls kamp mot okkupasjonsmakter. Mitt spørsmål er om utenriksministeren faktisk mener at han her vil bruke sin makt til å gjøre en forskjell.

Venstre har vært tydelig på at vi vil anerkjenne en sahrawisk arabisk demokratisk republikk som en selvstendig stat, og legge press på både Marokko og franske myndigheter slik at sahrawiene får sitt legitime krav om selvbestemmelse – slik at det kan bli realisert. Samtidig må Norge presse Marokko for å respektere disse innbyggernes rett til organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Her kan statsråden gjøre en forskjell.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:32:45]: La meg først takke representanten for en viktig og aktuell interpellasjon. Venstre har i mange år vært opptatt av Vest-Sahara og situasjonen for den sahrawiske befolkningen. Det er et engasjement jeg verdsetter, men samtidig må vi ha et realistisk forhold til hva norsk makt betyr når det gjelder å rydde opp i denne kompliserte situasjonen.

Som representanten er kjent med, skjerpet denne regjeringen henstillingen til norsk næringsliv angående virksomheten i Vest-Sahara. Norge fraråder nå næringsvirksomhet i området og det er positivt at de fleste norske bedrifter følger dette rådet. Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi norske bedrifter påvirker samfunnsutviklingen der de opererer og de har dermed et ansvar.

Regjeringens fokus på næringslivets samfunnsansvar handler om å tydeliggjøre hva dette ansvaret består i og hvordan det best kan ivaretas. Våre forventninger til norske selskaper og myndighetenes rolle og ansvar er beskrevet i St.meld. nr.10 for 2008–2009 «Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi», som ble lagt fram for Stortinget i fjor.

I det store og hele er det Regjeringens syn at næringsvirksomhet kan bidra til utvikling, men spesielle forhold vil likevel tale for at norske selskaper bør avstå fra økonomisk engasjement i visse land eller områder. Dette kan gjelde næringslivsaktivitet i områder der det er konflikt, eller der den humanitære og menneskerettslige situasjonen er særlig alvorlig. Vest-Sahara, som lenge har vært på FNs dagsorden, er et slikt område, og norske bedrifter er godt kjent med norske myndigheters holdning. La meg ellers legge til, formelt, at det ikke er vedtatt sanksjoner i FNs sikkerhetsråd i denne situasjonen.

Over 40 år etter at Vest-Sahara ble etablert som et ikke-selvstyrende område, i henhold til FN-paktens bestemmelser for territorier som ikke oppnådd selvstendighet, er konflikten om områdets fremtidige status fortsatt ikke løst. FNs sikkerhetsråd forutsetter at en politisk løsning må innebære selvbestemmelsesrett for folket i Vest-Sahara, og har oppfordret partene til direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser. Dette er krav vi støtter.

Norges konsekvente linje er å støtte FNs sikkerhetsråds krav om å muliggjøre vilkårene for selvbestemmelsesrett for befolkningen i Vest-Sahara, samt å vektlegge behovet for respekt for menneskerettighetene. Det er i denne sammenheng viktig å avstå fra handlinger som kan bidra til å legitimere den gjeldende situasjonen i området.

Etter som Marokko ikke utøver internasjonalt anerkjent suverenitet over Vest-Sahara, har de i utgangspunktet ikke rett til å utnytte områdets ressurser som om de var deres egne. I følge folkeretten kreves det at utnyttelse av ressurser i slike områder må skje i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser.

Dersom Marokko i Vest-Sahara legger til rette for handel, investeringer, ressursutnyttelse og andre former for kommersiell aktivitet som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser, kan det derfor være i strid med folkeretten. For andre stater vil det også kunne representere et folkerettsbrudd om staten gir støtte til ressursutnyttelse som ikke er i tråd med lokalbefolkningens interesser. Derfor gir Norge ikke offentlig støtte til slik virksomhet i Vest-Sahara.

Hva så med private selskapers aktiviteter i Vest-Sahara? Disse rammes i dag, som sagt, verken av nasjonale lovforbud eller internasjonale sanksjoner. Det kan riktignok ikke utelukkes at også slik virksomhet etter forholdene kan regnes som folkerettsbrudd, eventuelt medvirkning til folkerettsbrudd. Men det skal mye til før dette kan anses for å være tilfelle og forutsetter atferd av selskapet i strid med internasjonal humanitærrett. Vi har ikke grunnlag for å ta stilling til om dette har skjedd i noen av de konkrete tilfellene der norske selskaper, uavhengig statlige eierandeler, har vært involvert i Vest-Sahara. Regjeringens frarådning av næringsvirksomhet i Vest-Sahara er derfor primært en henstilling til bedriftene om å utvise samfunnsansvar.

Selv om det altså ikke finnes lovgivning eller formelle pålegg, har jeg tro på at norske bedrifter ønsker å følge myndighetenes klare råd om å avstå fra næringsengasjement i Vest-Sahara. Og jeg mener at de konklusjonene som ble trukket nylig i et norsk selskap på bakgrunn av avdekking av handel med Vest-Sahara, viser at det blir tatt på alvor. Ikke bare vi myndigheter, men også i tiltagende grad kunder, investorer og ansatte, forventer generelt at bedrifter utøver et slikt samfunnsansvar. Det har også med bedriftenes omdømme å gjøre. Og mer konkret i vårt tilfelle, altså at de unnlater å engasjere seg i Vest-Sahara.

Norge er blant de land som har gått lengst i å vektlegge at naturressurser i Vest-Sahara, bl.a. til havs, ikke må utnyttes på en måte som ikke kommer befolkningen i det ikke-selvstyrte territoriet til gode. Regjeringens frarådning mot næringsvirksomhet i Vest-Sahara har siden 2007 vært tilgjengelig på våre nettsider regjeringen.no. Alle som henvender seg til UD for råd, blir informert om myndighetens holdning. Stortingsmeldingen om samfunnsansvar, der Regjeringens frarådning av økonomisk engasjement i Vest-Sahara er eksplisitt omtalt, er også tilgjengelig på nett for næringslivet og andre.

Siden 2007 har partene i konflikten…

Siden 2007 har partene i konflikten i Vest-Sahara vært gjennom fire forhandlingsrunder, foreløpig uten resultat. Uformelle møter skal forberede en femte forhandlingsrunde, men samtaler mellom partene i august 2009 og i februar 2010 har så langt ikke ført til noen bevegelse. Partene står langt fra hverandre, og det er derfor uklart om når en femte forhandlingsrunde kan ta til.

Det er videre fortsatt enighet i Sikkerhetsrådet om at FN bl.a. gjennom fredsoperasjonen MINURSO, må fortsette sitt arbeid for å opprettholde våpenhvilen og gå videre med tillitskapende tiltak gjennom familiegjenforening under oppsyn av FNs høykommissær for flyktninger. Norge støtter det arbeid som gjøres i forhold til dette, og i fjor økte vi bevilgningen til dette formålet.

Dessverre har disse tiltakene foreløpig begrenset effekt. Flere titalls tusen flyktninger står i kø for å benytte besøksordningen, og med dagens avvikling kan det gå opp til 20 år før alle de som ønsker det, har kunnet nyte godt av tiltakene. På initiativ av FNs høykommissær for flyktninger har Marokko og Algerie forsøkt, men ikke klart, å komme til enighet om en avtale om minerydding og åpning av grensen for å øke omfanget av utvekslinger også ved landtransport.

Ifølge rapporter skjer det stadig brudd på menneskerettighetene i Vest-Sahara. Særlig begrenses ytrings- og forsamlingsfriheten, og polititjenestemenn begår overgrep mot tilhengere av selvstendighet og menneskerettighetsforkjempere.

Marokkanske myndigheter avviser ikke at det skjer brudd på menneskerettighetene, men de beskylder på sin side Polisario for å fremprovosere overgrep for så å bruke disse mot Marokko. Flere rapporter påpeker også problemene med bevegelsesfrihet for sahrawiene i flyktningleirene i Algerie. Uten visum kan flyktningene ikke forlate leirene

En manglende løsning rammer dessuten regionen i et bredere perspektiv. Vest-Sahara-konflikten har store indirekte kostnader i form av tapte politiske og økonomiske relasjoner mellom Maghreb-landene. Ifølge en studie fra 2008 av Peterson Institute for International Economics i USA, taper regionen nærmere 9 milliarder dollar årlig i utenrikshandel som følge av konflikten.

Nord-Afrika er et av Europas nærområder. Ustabilitet og manglende økonomisk utvikling i denne regionen har direkte innvirkning på vårt eget kontinent. Partene og nabolandene, men også vi i Europa, vil følgelig være tjent med en løsning.

Norge støtter forhandlingene i FN-regi som startet i 2007. La meg også her presisere, som jeg tidligere har gjort i Stortinget, at når Regjeringen benytter samme ordbruk som FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling i omtalen av Vest-Sahara, det vil si at det dreier seg om en ikke-selvstyrt område, er dette fordi Norge ikke ensidig forsøker å forskuttere utfallet av de fredsbestrebelser og den selvbestemmelsesprosess som er igangsatt i FNs regi. Det er viktig at det internasjonale samfunn står samlet i sitt press på partene for raskest mulig å nå en varig løsning av konflikten.

Vi arbeider gjennom våre ambassader i Rabat, Algerie og FN-delegasjonen inn mot sentrale nettverk for å fremme FN-sporet og oppfordre partene til direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser for å oppnå en politisk løsning som partene kan akseptere. Både partene og FN vet at dersom det er noe de ønsker at Norge skal bidra med, vil vi være positive til dette. Jeg tar opp viktigheten av å komme i gang med snarlige forhandlinger hver gang jeg snakker med mine kollegaer fra Marokko og Algerie.

Norges økonomiske støtte til den sahrawiske befolkningen har også økt under denne regjeringen. Vår innsats går i hovedsak til å avhjelpe situasjonen i flyktningleirene i Tindouf, der den humanitære situasjonen er svært vanskelig.

Regjeringen stilte i 2009 11,9 mill. kr til rådighet for ulike humanitære tiltak. Den norske støtten går først og fremst til kontaktskapende virksomhet for sahrawiske familier som bor atskilt i Vest-Sahara og i flyktningleirene i Algerie, til forbedring av ernæringssituasjonen i flyktningleirene og til rydding av miner og andre udetonerte sprengladninger i Vest-Sahara.

Så la det ikke være noen tvil: Regjeringen er tydelig når det gjelder Vest-Sahara. Vi støtter opp om FNs linje og stiller oss til disposisjon for å bidra til en løsning. Vi har gitt klart uttrykk for vår frarådning når det gjelder næringsvirksomhet i Vest-Sahara – en frarådning som ligger allment tilgjengelig, og vi tar et tydelig standpunkt i spørsmålet om bedrifters samfunnsansvar gjennom St.meld. nr. 10 for 2008–2009 og oppfølgingen av denne, som bl.a. ga bred tilslutning i denne sal.

Trine Skei Grande (V) [11:42:09]: Jeg takker for svaret, og jeg betviler egentlig ikke det felles engasjementet i denne salen når det gjelder Vest-Sahara. Jeg betviler heller ikke utenriksministerens standpunkt.

Men det er to ting jeg vil stille spørsmål ved. Det ene gjelder begrepene. Vi i Venstre går nok lenger i også å bruke definisjonen «okkupasjon» av områdene. Argumentasjonen til utenriksministeren om å holde seg til definisjonen «ikke-selvstyrt» er den argumentasjonen har framførte her. Det var i ønsket om å få til en raskest mulig løsning. Det har virkelig ikke fungert i 30 år. Denne situasjonen er mer fastlåst enn den noen gang har vært, og den kommer ikke til å bli bedre på grunn av at man finner flere naturressurser, det blir bare verre.

Baker, som var den siste som prøvde å lage en løsning her, kastet inn kortene for to–tre år siden og sa at dette klarte han ikke. Kanskje bør det tas noen grep i den internasjonale verdenen der man setter rett ord på dette, nemlig at det er en okkupasjon.

Det andre gjelder om statsråden kunne tenkt seg å arrangere et lite seminar i Regjeringa og informert om nettsidene til Utenriksdepartementet, slik at vi var sikker på at også de statseide selskapene ble informert. Finansministeren har nå blitt finansminister, så han kan ikke lære dette, men det er mange som utøver verv på vegne av oss – en eierskapsmelding, som utenriksministeren sa – men som likevel ikke har skjønt hva de er med på i denne okkupasjonen av Vest-Sahara. Så det er helt tydelig at det har ikke nådd inn til alle norske selskaper. Kanskje er det ikke nok at man har det på sine nettsider, i hvert fall når man også ser at det er statlige norske selskaper som går inn og gjør slike ting. Det betyr at informasjonen ikke er blitt spredd godt nok ut.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre[11:44:23]: Situasjonen er kompleks, som representanten Skei Grande sier. Jeg er ikke sikker på at ordbruken på dette kommer til å avgjøre og gjøre den mindre kompleks. Det har vært Norges vurdering, sammen med de land som tenker likt med oss, at vi skal forholde oss til begreper som er sentralt i FN, og ikke åpne en ny debatt internt i FN som svekker det presset vi med berettigelse kan legge på partene. Vi ønsker ikke ensidig å påvirke eller forskuttere utfallet av de fredsbestrebelsene og den selvbestemmelsesprosessen som er igangsatt i FNs regi og som ligger forankret i Sikkerhetsrådets resolusjoner. Derfor velger vi å omtale dette sakskomplekset i samsvar med den ordbruk som brukes av FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling. Jeg tror det er viktig i Norges konsekvente støtte av FNs rolle på dette feltet at vi holder oss til det.

Så tror jeg ikke det er behov for noe seminar i Regjeringen. Reglene her er jo da slik at det ikke er vedtatt noe lovforbud, det er ikke vedtatt sanksjoner fra FN, men det er en klar henstilling som ligger til grunn. Jeg mener, som jeg sa i mitt innlegg, at det som har skjedd de siste uker i forbindelse med ett betydelig norsk selskap i Vest-Sahara, viser at det å sette seg utover de reglene har en betydelig omdømmerisiko. Hvis ikke samtlige selskaper som skulle være i dette feltet, har fått med seg det i løpet av de siste ukene, vel, så skal vi i hvert fall sørge for å gjenta det og minne om det.

Når det gjelder bedriftenes samfunnsansvar, ble det veldig klart slått fast i stortingsmeldingen og behandlingen her at de prinsipper vi setter opp, de forventningene vi har, selvfølgelig gjelder helt likt, helt uavhengig av hvilken statlig eierandel det måtte være i de enkelte selskap.

Eva Kristin Hansen (A) [11:46:14]: Først har jeg lyst til å starte med å takke interpellanten for å ta opp en konflikt som trenger mer oppmerksomhet, og særlig for at hun tar opp spørsmålet om tydelighet i forhold til at det er uakseptabelt med norsk kommersielt engasjement i Vest-Sahara. Det synes jeg er veldig bra. Situasjonen i Vest-Sahara og hvordan norske selskaper opptrer i området er det viktig at vi diskuterer i Stortinget. Vest-Sahara omtales jo, som interpellanten var inne på, som Afrikas siste uløste kolonispørsmål og behandles bl.a. også av FN som akkurat det.

Vest-Sahara har en ganske krevende historie, fra å være en spansk koloni til at marokkanske styrker rykket inn i området i 1975. Landet var i krig i 16 år, helt fram til FN forhandlet fram en våpenhvileavtale mellom Marokko og frigjøringsbevegelsen Front Polisario i 1991. Den ble forhandlet fram under forutsetning av at det skulle gjennomføres en folkeavstemning om områdets status. Den er aldri blitt holdt, til tross for at det fra FN i gjentatte resolusjoner er blitt krevd selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara. Situasjonen for det sahrawiske folket er preget av isolasjon og undertrykkelse. Tusenvis av folk har blitt drevet på flukt, og menneskerettighetsaktivister og politisk aktive blir systematisk forfulgt og fengslet.

Vest-Sahara er rik på naturressurser, og da særlig fisk og fosfat, i tillegg til at man forventer at det er olje og gass i området. Altså: Vi snakker om et område som er veldig verdifullt og også attraktivt for det internasjonale næringslivet. I Norge har vi sagt tydelig at vi fraråder norske selskaper å investere i området, og vi har vært tydelig på det store samfunnsansvaret som ligger hos de norske selskapene, bl.a. gjennom stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, som utenriksministeren nevnte i sitt innlegg.

Det som jeg mener er en utfordring når det gjelder enkelte norske selskapers samfunnsansvar, er at de rett og slett ikke tar det. Vi har hatt flere eksempler opp gjennom årene på nettopp norske selskaper om har drevet med aktivitet i Vest-Sahara som etter min mening ikke er akseptabel. Og spørsmålet er: Hva gjør vi da? Det er her jeg opplever at vi trenger en diskusjon. Hva gjør vi når selskapene ikke tar ansvar? Og på hvilken måte skal vi gjøre dem mer klar over det ansvaret de faktisk har? I dag tror jeg det kan fungere litt sånn at når det er opp til hver enkelt å ta kontakt for å få råd, er det kanskje ikke alle som tar kontakt – for å høre noe de egentlig ikke ønsker å høre. Derfor mener jeg at vi bør vurdere om det er mulig å være hakket mer proaktive overfor selskaper man vet er i området. Derfor mener jeg også at det må være rom for å diskutere flere virkemidler overfor selskaper som ikke forholder seg til verken folkerettslige eller etiske prinsipper, uten at jeg nødvendigvis har alle svarene på hva som bør være de konkrete virkemidlene. Men jeg mener at vi trenger en diskusjon i Norge om det. Norge skal være tydelig på sin støtte til det sahrawiske folket, og vi skal være tydelig på at vi aldri aksepterer at noen profitterer på krig og at land tar seg til rette.

Konflikten i Vest-Sahara er på mange måter en litt glemt konflikt. Det er ikke det spørsmålet som står øverst på den internasjonale dagsordenen til tross for at situasjonen der er ganske så uholdbar. Nå skal det sies at det er flere organisasjoner i Norge som er veldig aktive, og at også media har begynt å sette større fokus på konflikten. Og det er bra. Men det er også et stort problem at det nesten er umulig for internasjonale observatører, menneskerettighetsaktivister, journalister og parlamentarikere å komme seg inn i området. Selv var jeg i Vest-Sahara i 2005 og fikk et veldig kort besøk – under ett døgn – da jeg sammen med fire andre regelrett ble kastet ut av området, i tillegg til at marokkanske myndigheter arresterte folk som vi hadde planer om å møte.

Jeg mener det er viktig at vi som parlamentarikere bidrar til å holde debatten om Vest-Sahara oppe. Det er viktig at vi setter den konflikten på dagsordenen – sånn som i dag. Så jeg vil egentlig nok en gang takke interpellanten for å stille et viktig spørsmål, og jeg håper at flere deltar i debatten.

Presidenten: Og flere deltar i debatten. Den neste som deltar i debatten, er Peter N. Myhre, deretter representanten Peter Skovholt Gitmark.

Peter N. Myhre (FrP) [11:50:47]: Mange takk, president.

La meg få begynne med å takke representanten Skei Grande for nok en gang å ta opp saken om Vest-Sahara. Jeg vil også få takke Støttekomiteen for Vest-Sahara som holder vår oppmerksomhet på dette spørsmålet og dette området, og holder saken i fokus. Jeg synes også at utenriksministeren var klar i sin tale. På tross av at utenriksministeren kanskje i større grad en oss parlamentarikere har en komplisert balansegang å gå, tror jeg vi kan slå fast at Regjeringen i denne saken har et samlet storting bak seg. På nettsidene til Støttekomiteen for Vest-Sahara leste jeg for en tid tilbake at dette kanskje er den saken det er minst politisk uenighet om i Norge, og jeg tror det er riktig.

Det er altså ikke noen internasjonale sanksjoner vedtatt når det gjelder Vest-Sahara, men både FN og domstolen i Haag har fordømt Marokkos okkupasjon. Dette er i mye større grad en kamp lokalt om naturressurser enn en kamp for rettighetene til befolkningen i Vest-Sahara, og det er det som har skapt den tragiske situasjonen vi nå ser. Så lenge den aktuelle konflikten pågår, er det viktig at Norge har en sterk stemme for Vest-Sahara. Landes befolkning lider ved undertrykkelse og fravær av menneskerettigheter. Målet må være at overgrepene i det annekterte Vest-Sahara må stanses, at menneskerettighetene respekteres, og at områdets status avklares.

Til slutt: Det er viktig at norsk næringsliv nå ikke bidrar til å la Marokko få berike seg på Vest-Saharas ressurser ved norske bedrifters tilstedeværelse, og at norsk næringsliv nøye følger de instrukser – eller henstillinger, eller signaler – som kommer fra Regjeringen når det gjelder Vest-Sahara.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:53:17]: En stor takk til Venstre for deres langvarige engasjement for Vest-Sahara og for demokrati og menneskerettigheter i Vest-Sahara. Også en stor takk, slik representanten Peter N. Myhre var inne på, til den jobben Støttekomiteen for Vest-Sahara gjør i Norge, og den jobben som blir gjort også internasjonalt for Vest-Sahara.

Det er verdt igjen å trekke oppmerksomheten tilbake til tiden da Vest-Sahara var spansk koloni – Rio de Oro – hvor Polisario på slutten kjempet en kamp for frigjøring og en blodig uavhengighetskamp. Den ble kronet med seier, men umiddelbart etter okkuperte Marokko så mye som tre fjerdedeler av Vest-Sahara. Den siste fjerdedelen, som nå beholdes, er i realiteten den fjerdedelen som ligger inntil grensen av Mauritania, som er svært karrig, og som stort sett består av ørkenlandskap og stein.

Når man nå hører hvordan Vest-Sahara omtales i FN, er det interessant at territoriets juridiske status er den at det er Spania som fremdeles er administrasjonsmakt, fordi Spania, som tidligere koloniherre, ikke klarte å fullføre sitt ansvar for å gi territoriet selvbestemmelse. Men det er også helt åpenbart at det de facto er Marokko som er administrasjonsmakt nå.

Det er også en annen internasjonal parallell, og det er den muren som går gjennom hele Vest-Sahara, og som er på 2 700 km. Det er en mur som er fire ganger lengre enn den muren vi ser i Israel og de palestinske områdene. Man finner også noen av verdens største minefelt i Vest-Sahara, som er ment til å skille den fjerdeparten av territoriet som er under Polisarios kontroll, og de siste 75 pst., som er under Marokkos kontroll.

Det er også slik at da Marokko invaderte Vest-Sahara, ble en stor del av befolkningen, kanskje så mye som et sted mellom 120 000 og 170 000, flyttet til sahrawiske flyktningleire i Tindouf i Algerie. Totalt sett er det da over 200 000 mennesker fra Vest-Sahara som bor utenfor landets grenser, og stort sett i flyktningleire.

Det er helt åpenbart at Marokko har et ønske om en bosettingspolitikk som ligner svært mye på den man ser bl.a. i dagens Kina med hensyn til uigurene og tibetanerne. Vest-Saharas befolkning fortrenges, nye kommer inn fra Marokko, det gis storstilte skattefordeler til både selskap og enkeltmennesker som ønsker å utvikle økonomien i Vest-Sahara og bosette seg i Vest-Sahara. Det betyr igjen at ønsket om en fremtidig folkeavstemning vil være svært problematisk. Det vil i realiteten bety at Marokko vil kreve at alle som på et gitt tidspunkt bor i Vest-Sahara, skal få kunne stemme, mens de i realiteten er illegale innflyttere. Skulle det komme til et spørsmål om folkeavstemning, vil det være svært viktig at det er den opprinnelige befolkningen – og Vest-Saharas befolkning – som får muligheten til å avgi sin stemme.

Så til menneskerettighetssituasjonen og – slik som interpellanten også trekker opp – en svært akutt situasjon når det gjelder menneskerettigheter. Ikke nok med at en så stor andel av befolkningen er skjøvet ut av landet, fratatt bevegelsesfrihet, tvangsflyttet – mange mot sin vilje – men man har også eksempler på systematiske fengslinger og frarøving av ytringsfrihet.

Jeg må bare aller sist komme inn på innlegget til representanten Eva Kristin Hansen, som jeg vil si jeg støtter, men som jeg samtidig stiller noen spørsmål ved, når hun tar til orde for en de facto-boikott. Jeg mener at Utenriksdepartementet har gått så langt man kan når det ikke er FN-sanksjoner mot landet, i å fraråde norske selskaper fra å engasjere seg i Vest-Sahara.

Alf Egil Holmelid (SV) [11:58:40]: Det er ei svært viktig sak representanten Skei Grande tek opp. Det er positivt og veldig viktig at Stortinget får høve til å diskutere slike saker. Vi ser no ei utvikling der kravet om at næringslivet må ta samfunnsansvar, får stadig større tilslutning i opinionen. Det er derfor viktig at Stortinget diskuterer desse spørsmåla og har ei offensiv holdning på dette saksfeltet.

Marokko sin okkupasjon av den tidlegare spanske kolonien Vest-Sahara har fått gå for seg i over 30 år. Fleire fredsprosessar i regi av FN og Den afrikanske union samt utallige resolusjonar i Tryggingsrådet har ikkje klart å få slutt på konflikten.

Marokko har sidan 1975 neglisjert resolusjonane i Tryggingsrådet og generalforsamlinga i FN om sahrawiane sin rett til sjølvstende. Marokko nektar også å etterleve avtalar med FN om ei folkeavstemning. Sahrawiane i flyktningleirane i Algerie lir under utilstrekkeleg humanitær bistand, og frustrasjonen aukar over å vere ein gløymd del av verdssamfunnet.

I denne situasjonen

I denne situasjonen driv Marokko og utanlandske næringsinteresser rovdrift på uerstattelege naturressursar, og bryt ned livsgrunnlaget i Vest-Sahara. Dette er fullstendig uakseptabelt. Det er spesielt uheldig at deleigde statlege selskap har involvert seg i denne handelen. Det bør ikkje vere slik at dei først tek samfunnsansvar når sakene kjem i media.

Dette er eit eksempel på at det er behov for å diskutere spørsmålet om samfunnsansvar i ein ny eigarmelding, slik det er lagt opp til i Soria Moria II. Men samfunnsansvaret burde vore like sjølvsagt for private selskap som for heil- og deleigde statlege selskap. Førebels har vi ikkje bindande internasjonale standardar eller nasjonale retningsliner og sanksjonar for private selskap, men vi må likevel forvente at også private selskap tar sitt samfunnsansvar på alvor, og i det minste følgjer råd frå Utanriksdepartementet.

Rovdrift på ressursgrunnlaget i fattige land med ein undertrykt befolkning, er eit av dei verste utslaga av økonomisk imperialisme. Det er derfor grunn til å rose media for å ha tatt opp denne saka og medverka til å avsløre og å få slutt på ein del av dette. Det er vårt ansvar å utvikle lover og regler som kan redusere omfanget av slik rovdrift på naturressursane i fattige land.

Representanten Skei Grande tar også opp dei etiske retningslinene i Statens pensjonsfond utland. Desse må vi stadig diskutere og forbetre. Men det kan vere grunn til å minne om at SV nærmast blei ledd ut, då partiet tok opp spørsmålet om etiske retningsliner for fondet. Sett i lys av dette, har det skjedd mykje, men det er viktig å komme vidare. Noreg er eit rikt land med ein omfattande handel. Det forpliktar oss til å liggje i front når det gjeld å implementere samfunnsansvar i både statsbedrifter og i private verksemder.

Per Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:02:12]: La meg først takke representanten Skei Grande for interpellasjonen og utenriksministeren for svaret.

Kristelig Folkeparti har et sterkt engasjement for Vest-Sahara og den sahrawiske befolkningens rettigheter. Dette er en konflikt om et okkupert område som Marokko tok kontroll over, etter avslutningen av det spanske kolonistyret. Det skjedde uten dekning i folkeretten og FN.

Jeg har merket meg med interesse formuleringen i utenriksministerens svar i dag, og det er viktig å få klarhet i om Regjeringen anser Vest-Sahara som et okkupert område, eller ikke. Jeg for min del har store problemer med å forstå den prinsipielle forskjellen mellom de palestinske områdene, som utenriksministeren klart betegner som okkupert, og Vest-Sahara, som har vært under marokkansk okkupasjon i 30 år, i strid med klare vedtak i FN og dommer i Haagdomstolen.

Fra Kristelig Folkepartis side støtter vi kravet om at den sahrawiske befolkningen må få delta i en folkeavstemming om sitt lands framtid. Her må Norge ha en klar holdning.

Det andre aspektet som jeg vil framheve, er menneskerettssituasjonen. Den er alvorlig. I en sammenligning av menneskerettighetssituasjonen i samtlige land av selvstyrte områder i verden i rapporten Economic Freedom in the World: 2009 Annual Report, kommer Vest-Sahara dårligere ut enn Afghanistan, Irak og de palestinske områdene på politiske rettigheter og sivile friheter. Kristelig Folkeparti ønsker et sterkere engasjement i internasjonale fora fra norsk side når det gjelder menneskerettsbrudd i Vest-Sahara.

Den tredje siden ved Vest-Sahara-konflikten er det som interpellanten framhevet sterkest: reguleringen av det internasjonale økonomiske samkvem med området. Her er det en uforståelig sprik mellom offisiell tale og kommersiell praksis. Hvorfor kommer stadig nye avsløringer om at norske selskaper, herunder selskaper hvor staten er inne som eier, bidrar til Marokkos utnytting av Vest-Saharas ressurser, selv om Utenriksdepartementet offisielt har sagt at de fraråder slikt økonomisk samkvem med Vest-Sahara?

Utenriksdepartementet presiserte i 2007 hva norsk politikk i dette spørsmålet er:

«Norge ser det som viktig å avstå fra handlinger som kan utlegges som en legitimering av situasjonen i Vest-Sahara. For å forhindre handel, investeringer, ressursutnyttelse og andre former for næringsvirksomhet som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser og følgelig kan være i strid med folkeretten, fraråder norske myndigheter slike aktiviteter.»

I skarp kontrast til dette kommer en rekke av de norske kommersielle engasjementene nettopp knyttet til at ressurser hentes ut fra det omstridte området. Det er kritikkverdig når EU kjøper rettigheter fra Marokko, slik at EUs fiskeflåte tar ut ressursene i havet utenfor Vest-Sahara. Men også listen over kontroversielle engasjementer fra norsk side er bekymringsfull:

- I 2008 ble det kjent at selskapet Yara importerte forsfat fra Vest-Sahara.

- I fjor høst ble det kjent at Statens pensjonsfond utland har invester i sju internasjonale gjødselselskaper som står ansvarlige for store deler av fosfateksporten fra Vest-Sahara.

- Svensk TV avslørte i mars i år at norske tankskip fraktet fiskeolje til Norge fra Vest-Sahara.

- Nylig kom det fram at det norske selskapet GC Rieber Oils har importert fiskeolje fra okkuperte Vest-Sahara og ført feil opprinnelsesland. Blant de som har kjøpt denne fiskeoljen fra GC Rieber Oils, er laksfôrprodusenten EWOS. Det er et datterselskap av Cermaq, der den norske staten sitter med 43,5 pst. av aksjene.

Det uroer mange at norske bedrifter kan være med på å legitimere Marokkos okkupasjon og hente ut ressurser fra Vest-Sahara, og det er ikke lett å se at dette bidrar på noen positiv måte til prosessen for fred og selvstyre.

Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om ikke nettopp disse eksemplene jeg her har nevnt, er en form for ressursutvinning i Vest-Sahara som Utenriksdepartementet i sin uttalelse fra november 2007 mener må være folkerettsstridig.

Kristelig Folkeparti mener at det trengs både tydeligere tale og sterkere handling fra Regjeringens side i denne saken. Vi kan ikke utelukke at den praksis som vi har sett fra enkelte norske selskaper, kan ha sammenheng med at man ikke har opplevd tydelig nok tale fra norske myndigheters side. Norge må mer aktivt bidra til å få en løsning på konflikten, forbedre menneskerettighetssituasjonen, og vi må sikre på en bedre måte at norske selskaper opptrer i samsvar med folkeretten i spørsmål som berører tvilsomme uttak av ressursene i Vest-Sahara.

Kristelig Folkeparti står sammen med de gruppene som internasjonalt og her i Norge arbeider for Vest-Saharas sak, og jeg er glad for at interpellanten har brakt dette viktige menneskerettsspørsmålet og folkerettsspørsmålet til Stortingets og offentlighetens oppmerksomhet gjennom debatten her i dag.

Trine Skei Grande (V) [12:07:20]: Jeg vil takke for debatten og takke for at nesten alle partiene har valgt å delta. Det tror jeg er viktig for dem som driver sin frihetskamp lokalt, og jeg tror det er viktig for alle dem som kjemper denne saken i Norge.

Jeg syns at representanten Dagfinn Høybråten hadde et godt retorisk poeng med tanke på at vi her har en befolkning som er fordrevet, som bor i flyktningleire, som er gjemt bak en mur av en okkupasjonsmakt hvor den eneste gruppen som taler deres sak, er en frigjøringshær, som får sin ytringsfrihet begrenset, og som blir utsatt for en bosettingspolitikk. Det ligner veldig på en del elementer i en annen konflikt, der man er mye sterkere i karakteristikkene. Jeg og Venstre kjemper også veldig for palestinernes sak, men jeg ser ingen grunn til at man skal være mildere i uttalelsene her.

Jeg stusser på: Etter min kunnskap velger alle, Arbeiderpartiet, AUF, LO, Senterpartiet, SV – ja, nærmere kommer man ikke Regjeringa – å bruke ordet «okkupasjon». Det er heller ikke riktig at FN ikke bruker ordet «okkupasjon». I FN-resolusjon 34/37 ber de Marokko om å terminere okkupasjonen av Vest-Sahara. Altså: Sjøl FN bruker begrepet «okkupasjon». Hvis man ikke skal bruke ordet «okkupasjon», skal man da bruke begrepet «ikke-selvstyrt»?

Så lurer jeg på hvilken rolle Marokko har i det området? Hvilken diplomatisk term bruker man på Marokko? Er det begrepet «på besøk»? Eller er det andre diplomatiske begrep man bruker på Marokko når det gjelder det som skjer?

Jeg hadde ønsket meg en regjering som sto bak det Arbeiderpartiet, AUF, LO, SV og Senterpartiet faktisk har vedtatt, nemlig å bruke begrepet «okkupasjon», si det som sant er, og pushe på denne saken enda mer. Utenriksministeren skal i hvert fall vite at han har et samlet storting bak seg, et samlet engasjement fra NGO-delen av Norge, der veldig mange bruker mye av sin tid for å kjempe for denne saken. Man har alle politiske partier bak seg, og da kan man være med og gjøre en forskjell.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:10:08]: Jeg vil også berømme interpellanten, og jeg vil også slutte meg til hennes vektlegging av at her er det en situasjon som fortjener økt oppmerksomhet, både i Norge og internasjonalt. Norge ønsker å arbeide for å bidra til det. Jeg mener at denne regjeringens fokus på saken i mange sammenhenger har bidratt til det og kommer til å fortsette å gjøre det.

Nå må vi bare passe på at vi ikke gjør denne debatten til en norsk diskusjon om hvilket begrep vi bruker på situasjonen. Når Utenriksdepartementet over mange år har valgt å holde seg til den formuleringen som FNs generalforsamling gjentatte ganger har brukt, nemlig å omtale Vest-Sahara som et ikke-selvstyrt område, har det vært en norsk linje at vi har ligget på den kursen. Men jeg skal gjerne på bakgrunn av denne debatten ta en ny runde internt hos oss og be våre FN-eksperter se på hvor den saken står, og om man tror det kan være godt for saken at vi åpner en debatt om vi skal kalle dette for okkupasjon. Men så vidt jeg har satt meg inn i, har FNs generalforsamling holdt fast ved det begrepet gjennom gjentatte resolusjoner og ikke godkjent at det foreligger en anneksjon. Det å ha okkupert utløser en status og spesielle ansvar i henhold til Genève-konvensjonene, og det er en situasjon som altså ikke har vært vurdert til nå. Så jeg vil advare mot at vi avleder vår enighet om at denne situasjonen er uholdbar, at den må opphøre, at FN må lykkes med sine bestrebelser og få til enighet, til å bli en diskusjon om det begrepet. Men jeg skal gjerne ta en ny runde på hvor saken står akkurat nå.

Når det gjelder nasjonale selskaper, er det altså slik formelt at de selskapene som skulle ha aktiviteter i Vest-Sahara, rammes i dag verken av nasjonale lovforbud eller internasjonale sanksjoner. Nå kan det, som jeg sa i mitt innlegg, ikke utelukkes at private selskapers virksomhet kan være ansett som folkerettsbrudd, eventuelt med medvirkning til folkerettsbrudd. Men slik vi vurderer det, skal det mye til før dette kan anses å være tilfellet, og det forutsetter da en atferd fra selskapet som er i strid med humanitærretten. Det er en alvorlig anklage. Vi har ikke grunnlag for å ta stilling til om det har skjedd i noen av de konkrete tilfeller der norske sekskaper har vært involvert i Vest-Sahara, og Regjeringens frarådning om næringsvirksomhet er derfor primært en henstilling til bedriftene. Jeg tror at den offentlige oppmerksomhet som har vært den siste tiden, viser tyngden i det.

Så vil jeg til slutt si at næringsministeren er fullt på ballen når det gjelder denne saken. Det var Cermaq selv som tok kontakt med departementet den 16. mars, etter at det kom fram at det var handlet med fiskeolje fra Vest-Sahara i det Cermaq-kontrollerte selskapet, Ewos. Cermaq besluttet den 9. april å avslutte denne handelen, med bakgrunn i norske myndigheters offisielle holdning, at man frarådet handel, investering, ressursutnyttelse og andre former for virksomhet som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesse. Så det er status for den saken.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.

    




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -