Yarba Mahfud Mohamed er fra Vest-Sahara, men bor i Spania. Under krigen mellom Marokko og frigjøringsbevegelsen Polisario, ble Yarba skadd, og siden da har han sittet i rullestol. 

18. mars i år fløy han til El Aaiun i okkuperte Vest-Sahara for å møte sine slektninger. Men det gikk ikke som han hadde håpet. Yarba hadde de gale meningene, og var derfor ikke velkommen til de okkuperte områdene. Takket være insistering fra hans familie som sto i ankomsthallen og ventet, fikk han fire verdifulle minutter med sine nærmeste -før marokkansk politi sendte ham tilbake på flyet og ut av landet. 

Yarbas vitnesbyrd nedenfor er hentet fra den spanske bloggen Poemario.

"Etter å ha mottatt de nødvendige reisedokumentene på lovlig vis i Spania, bestemte jeg meg for å bruke påskeferien til å reise til El Aaiun, hovedstaden i Vest-Sahara, og besøke mine kjære som jeg ikke hadde sett på mange år på grunn av den urettferdige okkupasjonen av mitt land. 

Som en hvilken som helst annen borger, dro jeg til flyplassen med håp om endelig å få oppfylt den drømmen jeg hadde gått med så lenge. Det hele begynner 18. mars 2008 kl. 23.55, da vi tar av mot Casablanca. Jeg forsikrer meg om at alle papirene er i orden for å unngå misforståelser. 

Vel fremme i El Aaiun blir jeg stoppet uten grunn, fordi jeg ikke hadde meldt meg for å signere en erklæring som marokkanske myndigheter hadde gitt meg, og som de sa var nødvendig for å få innreisetillatelse i landet: ”Jeg er en saharawi som vender hjem for å be Kongen om forlatelse”, sto det på den. Etter et raskt overblikk over situasjonen, med politimenn i sivil, og ut fra den nedverdigende måten de behandlet meg på, forsto jeg at de bare ga meg ett alternativ, å reise tilbake til Spania. Det vondeste var å se mine kjære, der bak en skitten glassvegg, uten å kunne gjøre noe. Jeg hadde i det minste håpet på en omfavnelse. Jeg snudde meg mot en av politimennene og gjorde det klart at "dette ikke var noen måte å behandle et menneske på, og at slik behandling bare fører til mer hat". 

Politimannen svarte meg: “Hvis du ikke ønsker å bli værende her, er det bare én annen mulighet, og det er å reise tilbake dit du kom fra” 

Samtidig gjorde mine slektninger det de kunne for å få truffet meg. Fortvilelsen førte til gråt og skrik, og jeg ble sint og lei meg. I all denne forvirringen, klarte noen av slektningene mine å komme seg forbi sperren, men de dro dem bort igjen på en uverdig måte, og meg dyttet de bort i et hjørne. 

Noen minutter senere landet et fly fra Dakhla, og her fikk de lastet meg ombord, på vei til Casablanca. I Casablanca forhørte de meg på nytt, og igjen prøvde de å overbevise meg om at jeg var “en hjemvendt saharawi”, som de ville ha meg til å bekrefte. Men det er det siste jeg vil gjøre. 

De stilte meg mange spørsmål, som f.eks. om jeg hadde noen utdanning fra militæret og i så fall fra hvilken skole. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde utdannet meg ved den militære skolen ‘Mártir Luali Mustafa Sayed’. 

Da tok de fra meg rullestolen og etterlot meg hjelpeløs i en stol. Dette viser den uverdige behandlingen som jeg ble utsatt for som funksjonshemmet. 

I Marokko kan alt skje, særlig når det dreier seg om menneskerettigheter. Sint og trist kom jeg hjem til Barcelona om morgenen 19. mars, vel vitende om at jeg hadde vært på nippet til å få oppfylt drømmen om å få se igjen mine kjære slektninger, som jeg fikk sett noen få minutter, de hilste på meg én etter én, som på bildet.

De marokkanske myndighetene sendte meg hjem igjen med en enda sterkere lengsel." 

[Oversatt fra spansk av Støttekomiteen for Vest-Sahara]