Vest-Saharas innbyggere har i årtier forgjeves ventet på å få avgjøre fremtiden for sitt okkuperte hjemland. FN har ikke klart å oppfylle sitt løfte om en folkeavstemning. Aftenposten, 30.april 2007.
Både Marokko og POLISARIO har denne måneden lagt frem nye forslag til løsning på den fastlåste konflikten; forslag som klart illustrerer hvor langt partene står fra hverandre i striden om Afrikas siste koloni.
Men at begge parter nå er villig til å forhandle, åpner for muligheter, mener Peter van Walsum, FNs generalsekretærs spesialutsending til Vest-Sahara.
Optimisme. Han tar riktignok visse forbehold i denne uvanlige optimismen om den fastlåste, nordafrikanske konflikten om territoriet som til 1975 var kjent som Spansk Sahara:
- Det mulighetenes vindu som har åpnet seg, er lite og kan lett bli stengt. Vinduet blir mindre dersom partene starter med å fokusere på sine helt motstridende syn. Men det kan bli større dersom vi kan oppmuntre dem til å begynne med å fokusere på selve forhandlingsprosessen, sa van Walsum, etter at generalsekretær Ban Ki-moon nylig leverte sin rapport om konflikten til Sikkerhetsrådet.
Rådet skal behandle saken i dag og kommer etter all sannsynlighet til å følge generalsekretærens anmodning om en seks måneders forlengelse av mandatet til MINURSO, FN-organet som har i oppdrag å overvåke våpenhvilen av 1991 og få i stand en folkeavstemning om territoriets fremtid.
Ban Ki-moon anbefaler de 15 landene i Sikkerhetsrådet å kalle Marokko og POLISARIO til "forhandlinger uten forhåndsbetingelser, med det mål å oppnå en rettferdig, varig og gjensidig akseptabel politisk løsning som sikrer selvbestemmelse for Vest-Saharas folk".
Selvstyre. På marokkansk side blir formuleringene i rapporten oppfattet som positiv mottagelse av kongerikets plan for autonomi (indre selvstyre) ifølge en pressemelding fra utenriksdepartementet i Rabat.
Denne planen åpner for eget parlament som danner grunnlag for en regional regjering. Sahrawiene skal også ha sitt eget justisvesen og kontrollere jordbruk, industri, turisme, investering og handel.
Men det autonome området skal, ifølge den sammen planen, ha Mohamed VI som statsoverhode og også dele utenrikspolitikk, mynt og nasjonalsang med kongedømmet.
I Rabat er holdningen at man strekker ut en hånd til motparten, og overfor FN blir det sterkt understreket at Marokko er villig til å møte motparten til forhandlinger.
Skarpe motsetninger. Autonomiplanen ble blankt avvist av motparten før den var fremlagt. I sin base i flyktningeleirene i Tindouf i Algerie fastholder nemlig Den Sahrawiske Arabiske Demokratiske Republikk (SADR) at det sahrawiske folket skal kunne si ja eller nei til full selvstendighet:
Folkeavstemningen skal avgjøre om det 266 000 kvadratkilometer store området skal bli en egen stat eller en provins i Marokko.
SADRs maktgrunnlag er POLISARIO. Republikken er anerkjent av et førtitall land, medlem av Den afrikanske union, men ikke godkjent av FN. Men når det gjelder sahrawienes rett til å velge sin egen fremtid, har SADR og FN vært på linje:
FN krevde allerede midt i 1960-årene at kolonistyret av det daværende Spansk Sahara måtte opphøre og fastslo at innbyggerne hadde rett til selvbestemmelse. Kravet ble gjentatt da kolonimakten Spania trakk seg ut på 1970-tallet. Og endelig var folkeavstemning med full selvstendighet som mulig resultat et hovedpunkt i våpenhvileavtalen som ble signert av POLISARIO og Marokko i 1991, etter 16 års krig.
Da hadde marokkanere bygget bermen , en "mur", eller snarere en sandvoll gjennom ørkenen. Vest for bermen ligger områdene Marokko kontrollerer. På østsiden styrer POLISARIO.
For Marokko er det utenkelig å gi slipp på Vest-Sahara. Allerede i 1957, ett år etter sin selvstendighet og 18 år før Spania trakk seg ut, fremsatte kongeriket sitt krav på territoriet, med henvisning til århundrelange forbindelser og tradisjoner.
For den jevne marokkaner, ikke bare for den politiske eliten, er det helt selvsagt at det omstridte territoriet er en del av kongeriket.
Lidelse. Den uløste konflikten skaper mye lidelse. Først og fremst for de sahrawiske flyktningene som i 32 år har hatt tilhold ved Tindouf i Algerie, i et av de mest ugjestmilde områder av Sahara. De er helt avhengige av nødhjelp for å overleve, nødhjelp det internasjonale samfunn er stadig mindre begeistret for å stille til rådighet.
Det fryktes at terrornettverket Al-Qaida nå forsøker å rekruttere desillusjonerte ungdommer som aldri har opplevd noe annet enn flyktningetilværelsen.
En FN-rapport verdensorganisasjonen selv forsøkte å hemmeligholde, konkluderte i 2006 med at Marokko gjør seg skyldig i grove menneskerettighetsbrudd i det annekterte territoriet. Rabat hevder på sin side at flyktningene i Tindouf er POLISARIOs gisler og at det er i leirene brudd på menneskerettigheter finner sted.
Partene som nå ifølge FN skal være innstilt på nye forhandlinger, er nok stort sett bare enige om at de ser konflikten på høyst ulike måter. Risikoen for at konflikten om Vest-Saharas fremtid forblir uløst i overskuelig fremtid, er betydelig.
Norsk engasjement. UD, hjelpeorganisasjoner og politiske partier har den siste tiden viet den "glemte konflikten" om Vest-Sahara stor oppmerksomhet.
Forrige søndag vedtok både SVs landsstyre og Arbeiderpartiets landsmøte oppfordringer om økt humanitær støtte til den sahrawiske befolkningen.
SV fastslår også at Norge må anerkjenne Vest-Sahara-republikken SADR og fordømmer Marokkos okkupasjon:
Haster. FNs generalsekretær Ban Ki-moons nye spesialrådgiver for konfliktløsning, Jan Egeland, har uttalt at Vest-Sahara er den konflikt i verden der det haster mest med å finne en varig, fredelig løsning.
SV vil arbeide for at Norge skal innta en aktiv rolle for å bidra til en løsning i samsvar med folkeretten, fremgår det av vedtaket.
Arbeiderpartiet vil blant annet støtte initiativ til å utvide FNs mandat til å inkludere overvåking av menneskerettighetene i marokkanskokkupert område og samtidig oppmuntre til menneskerettighetstiltak i flyktningeleirene i Algerie.
Enstemmig krav. Og etter forslag fra Unge Venstre har Europas liberale ungdomspartier enstemmig besluttet å stille seg bak et krav om at EU og alle europeiske stater må anerkjenne Vest-Sahara som uavhengig stat.
UD sendte i februar en delegasjon til Tindouf som har avlagt rapport om situasjonen for flyktningene. En lignende reise til selve Vest-Sahara planlegges i løpet av mai.
Kirkens Nødhjelp har hjelpeprosjekter i flyktningeleirene, og etter et besøk i Tindouf i fjor høst kom Flyktningehjelpen med en sterk oppfordring til norske myndigheter om å øke sin innsats for å lindre de landflyktige sahrawienes nød.
Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.
Bli medlem! Gi din støtte til saharawienes kamp for selvbestemmelse. Se betalingsinfo her.
Et 20 sider langt hefte om Vest-Sahara-konflikten ble i slutten av mars utgitt av Flyktninghjelpen. Bestill papirkopi av heftet "Okkupert land, fordrevet folk" her.
Senterpartiets sentralstyremøte 10. januar 2008 vedtok en uttalelse med krav om at Norge formelt anerkjenner den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk.
Unge Høyres landsstyremøte krever respekt for menneskerettighetene i okkuperte Vest-Sahara, et intensivert arbeid for utvidelse av FN-styrkens mandat, mer bistand, og norsk anerkjennelse av Vest-Sahara-republikken.
Forbundsstyret i Industri og Energi krever at Norge oppretter et forbud mot at norske selskaper investerer i, transporterer, eller handler med varer fra marokkansk-okkuperte Vest-Sahara, og at Norge anerkjenner den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk som en selvstendig stat.
facebook
digg
reddit
del.icio.us
furl
Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.
