Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006




Min bestemors historie
senia_510.jpg

Senia Abderahman er en tidligere student ved United World Colleges i Fjaler, Norge. Her forteller hun sin bestemors historie.
Publisert: 25.06 - 2007 11:21Printerversjon    
Natten hadde nettopp kledd seg i sin svarte kappe med skinnende stjerner på. Min bestemor og jeg sitter på de kalde og myke sanddynene i den algirske ørkenen. Hun peker med fingeren på den vide himmelen og begynner å forklare meg den saharawiske astronomien. Selv om hun er fullstendig blind, kan hun fortsatt føle det som en gang var virkelig for henne. Hun pleier å fortelle meg historier om kvelden, noen er eventyr og andre oppfatter hun som virkelige. Imidlertid, denne natten forteller hun meg en annen slags historie, en historie som ikke får meg til å sovne, men en som vekker meg opp for resten av livet. Det er hennes egen historie.

Asisa er enke og mor til tre døtre. Som mange andre kvinner på hennes tid, giftet hun seg da hun var tolv, men hun fikk ikke barn før hun var tyve. At hun ikke fikk barn et år etter bryllupet, var til stor bekymring i familien hennes. Likevel var mannen hennes forståelsesfull og skilte seg ikke fra henne av den grunn. Som mor og hustru startet dagen hennes vanligvis svært tidlig om morgenen for å melke kyrne. ”Alt var grønt og luften var så frisk” sier hun og sammenligner omegnen til Smara by med flyktningeleiren Smara, hvor hun har bodd de siste tre tiårene. Hun fortsatte og fortsatte å fortelle meg sine fantasier om mitt hjemland. Hun husker det flotte folket som er adskilt av en mur som er større enn den palestinske muren, den vakre naturen og de flotte strendene som hun aldri vil få gleden av å se igjen. Nå og da avbrøt jeg henne med et spørsmål for å kunne forestille meg stedet hun en gang levde og virkelig elsket. Så endret historien seg. Hun begynte å fortelle om det tidspunktet som skulle komme til å endre livet hennes for alltid.

En dag, i januar 1976, hendte noe usedvanlig. Før den dagen hadde Asisa hørt at den marokkanske hæren hadde angrepet området og tvunget folk til å flytte. Likevel, ingen i familien hadde brydd seg særlig om dette før de ble offer for det selv. Den dagen ble hele nabolaget, frig, tvunget til å forlate landsbyen og eiendommene sine. ”De hadde merkelige blikk og så virkelig ubarmhjertige ut”, beskriver hun de marokkanske soldatene. I det øyeblikket dro mannen hennes, min bestefar, av gårde for å kjempe for sitt folk. Hun og tre døtre og tre sønner måtte krysse ørkenen for å søke tilflukt i Algerie. De måtte gå til fots, verken kameler, biler eller andre former for transport kunne benyttes fordi de var redde for at fly skulle slippe bomber på dem. I løpet av reisen kunne de bare gå om natten og gjemte seg mellom trær og stenblokker om dagen for å hvile. ”Lala og jeg måtte bytte på å se etter fly, mens de andre sov”, minnes Asisa. Lala, min mor, var bare tolv år og den eldste av barna, mens Brahim, den yngste, var åtte måneder. Tre dager senere slapp de opp for mat og vann, siden de bare hadde kunnet bære med seg begrensede mengder. Så de måtte overleve på det de kunne finne i den nakne ørkenen. Ikke lenge etter døde Brahim av dehydrering. Men de måtte fortsette eller så kunne verre ting hende. Bare to dager etter dette døde de to andre små guttene av en landmineeksplosjon under en rast. ”Halve familien var borte. Det var en total katastrofe og hjerteskjærende”, forteller hun med tårer i øynene. Tragedien stoppet ikke der. Mens tårene mine fortsetter å dryppe, sier hun: ” og så mistet jeg synet.” Den følgende dagen da de fortsatte reisen sin, slapp et fly en bombe foran dem. Siden bestemor gikk først, fikk hun noe av asken i øynene og mistet så synet for alltid. Ikke desto mindre, de kunne ikke stanse for ellers ville alle sammen dø. Med et smil og med tårer i øynene sier hun: ”Den neste dagen kom to menn i en lastebil og tok oss med til leirene.” En måned etter at de ankom flyktningeleirene i den sørvestlige delen av den algirske ørkenen, fikk hun beskjed om at mannen hennes var drept i en kamp.

Som enke og uten syn måtte Asisa ta seg av sine tre døtre under de barske forholdene i hamadaen. For meg er hun et eksempel på mot og rettferdig kamp. Til tross for alt hun har gjennomgått og tre tiår i de mest ugjestmilde strøk, håper hun fortsatt å kunne dra tilbake til sitt hjemland. ”De [marokkanerne] må gjerne ha våpen, geværer og fly; vi [saharawiene] har tålmodighet og besluttsomhet”, sier hun alltid til meg. Dette er min bestemors historie, som hun har til felles med mange andre saharawiske kvinner.

Senia Abderahman, juni 2007
seniaba [at] yahoo.com

    




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -