Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006




Kjære Jens Stoltenberg
dagsavisen_17.04.2012_510.jpg

Jens, jeg skriver til deg på vegne av tusenvis av 
flyktninger som bor i eksil i en av de varmeste ørkenene i verden. Kronikk, Dagsavisen, 17. april 2012
Publisert: 11.08 - 2012 08:42Printerversjon    
Publisert i Dagsavisen 17. april 2012

dagsavisen_17.04.2012_320.jpgMitt navn er Asria. Jeg er 25 år gammel, og jeg er født og har levd hele livet mitt i en flyktningleir nær Tinduf, Algeria. Som tusenvis av andre sahrawier ble min familie tvunget til å flykte da Marokko okkuperte landet vårt, Vest-Sahara, i 1975. Før jeg kom til Norge, trodde jeg alle i verden visste om oss, og at politikere verden rundt gjorde sitt beste for å hjelpe oss å løse konflikten. Da jeg forlot flyktningleirene for å leve i den virkelige verden, som tilfeldigvis ble Bergen, tok min verdensforståelse en ny vending. Jeg ble sjokkert over hvor få mennesker som vet om oss, og over at det er så lite politisk støtte og handlingsvilje, både her og i andre land.

Jeg gikk på Torgallmenningen i Bergen sentrum i fjor, og fikk øye på en scene. Jeg spurte noen i nærheten hva den var til, og de fortalte at den norske statsministeren skulle tale der samme dag. Jeg ble overrasket og spent; skulle sjefen for den norske regjeringen, mannen jeg bare hadde sett på TV, komme og snakke her? Jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle nærme meg deg, Jens, hvordan jeg kunne få snakke med deg. Nå hadde jeg en sjanse til å spørre om din mening om konflikten i Vest-Sahara; jeg tenkte at jeg var den eneste personen fra Vest-Sahara i Bergen, og at jeg måtte benytte denne unike muligheten til å snakke med deg om hva du kunne gjøre for mitt folk.

Du kom, og du snakket om kommunevalget. Plutselig virket det hele som en umulig oppgave for meg; det regnet, slik det ofte gjør i Bergen, og det ble besluttet at programmet skulle avsluttes rett etter talen din. Da du gikk av scenen, tok folk bilder og du delte ut røde roser. Jeg er sikker på at du ikke husker det, men akkurat som de andre fikk jeg en rød rose av deg, og noen tok et bilde av oss. Det var et spesielt øyeblikk for meg å møte Norges statsminister, og kanskje ville jeg ikke få sjansen igjen. Det er ikke hverdagskost for sahrawier å møte deg eller andre norske politikere. Likevel klarte jeg ikke å si det jeg ville, nemlig å spørre deg om din mening om okkupasjonen av Vest-Sahara.

Den 27. februar i år var det 36 år siden etableringen av den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk. Denne dagen feiret alle sahrawiene i flyktningleirene i Algerie og i de frigjorte og okkuperte delene av Vest-Sahara. Vi minnet oss selv og verden på hva vi har oppnådd. På den andre siden er også feiringen et forsøk på å minne resten av verden på at konflikten ennå ikke er løst. 27. Februar betyr imidlertid ikke bare feiring for meg, det er også navnet på flyktningleiren jeg er født og oppvokst i. Navnet på leiren er et symbol på den seieren for uavhengighet som vi har vunnet. Samtidig er det også navnet på et sted som for meg betyr eksil, deprivasjon og et verdenssamfunn som snur det blinde øyet til.

I løpet av min tid i Norge har jeg flere ganger forsøkt å ta kontakt med media for å fremme denne saken. Noen ganger har jeg lyktes, mens de fleste gangene har jeg ikke lyktes. Vest-Sahara er ikke en prioritet i norske medier eller blant norske politikere. Som sahrawi i Norge med mediebakgrunn selv føler jeg meg ansvarlig for å informere det norske folk om hvem som er berørt av konflikten, og hvilken urett som blir begått.

Jens, jeg skriver til deg på vegne av tusenvis av flyktninger som bor i eksil i en av de varmeste ørkenene i verden. De har ventet tålmodig i 36 år, og fremdeles venter de. Jeg skriver til deg på vegne av alle menneskene som ikke kan heve stemmen og nå politikerne rundt om i verden for å spørre: hvorfor får ikke denne brutale, ulovlige okkupasjonen mer oppmerksomhet? Hvorfor snakker dere som om kolonitiden var over, når vi koloniseres? Hvorfor aksepterer dere stilltiende at folk blir fengslet for sine meninger? At familier holdes atskilte på hver sin side av grenser som er urettmessig trukket opp? Dette er ikke rettferdig.

Norge bidrar til humanitær bistand i flyktningleirene. Jeg vet fra egen erfaring at disse prosjektene er viktige, og jeg vil takke deg for at de finnes. Jeg vil også takke deg for at Norge har vært politisk tydelig på at Vest-Sahara ikke er en del av Marokko. Likevel vil jeg spørre deg: hvordan kan konflikten i Vest-Sahara bli en prioritet for Norge? Jeg har noen forslag; Norge kan ta opp konflikten med Marokkos nærmeste allierte i Paris og Madrid. Norge kan kritisere den franske regjering for deres støtte til okkupasjonen. Jeg skulle så gjerne sett at det internasjonale samfunn, med Norge i spissen, hadde tatt ansvar og handlet slik at vi kan få en slutt på den tragiske situasjonen i Vest-Sahara. Dessverre betyr ikke støtte til FNs fredsprosess mye så lenge Frankrike, og nå også Marokko, sitter i Sikkerhetsrådet. Er de mulig å innta en kritisk posisjon ovenfor Marokko og dets allierte, samtidig som man støtter denne fredsprosessen?

Etter at jeg flyttet til Norge har jeg lært at mens Norge var okkupert av tyskerne under andre verdenskrig fikk det norske folk hjelp fra sine nærmeste allierte. Den norske eksilregjeringen fikk operere fra Storbritannia, og jeg drømmer om at denne typen diplomatisk politisk hjelp vil komme sahrawiene til gode.

Kjære Jens, bildet som ble tatt av oss den dagen på Torgallmenningen var motivasjonen for å skrive dette brevet. Jeg klarte ikke å si det jeg ville si da, men jeg sier det nå. Jeg har aldri vært i Vest-Sahara, men jeg håper at du en dag kan komme og besøke oss der, i et fritt land. Da skal du også få en rød rose.

Vennlig hilsen

Asria

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

    




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -