Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006




Insha`Allah (Guds vilje skje)
omelkhair_510.jpg

"Jeg håper og tror at Vest-Sahara en gang vil få sin uavhengighet. Kanskje ikke i dag, om et år eller om ti år, men en dag vil det komme."
Publisert: 29.04 - 2011 09:17Printerversjon    
Tekst og foto: Renate Rustand

Jeg husker godt min første natt i et lite leirhus i Sahara. Midt på natta hadde jeg ankommet en flyktningleir i ørkenen i Algerie, hvor jeg skulle bli i tre måneder.  

olof_palme_400.jpgDa jeg la hodet på puta, hadde jeg gjort meg klar for å våkne opp i en annen virkelighet. Jeg sov godt og trygt, men kan likevel huske at jeg i løpet av natta satte meg opp i senga og ropte ut "Dette er ikke Laayoune!"  

Jeg hadde glemt hvor jeg var, da jeg hørte de andre i rommet begynne å famle etter lommelykter og snakke til meg på et språk jeg foreløpig hadde til gode å forstå noe som helst av. Jeg prøvde på en blanding av gebrokne fremmedspråk og tegnspråk for å forklare dette merkelige opptrinnet, men skjønte at jeg ikke kom noen vei. Til slutt måtte jeg bare legge meg ned igjen og håpe at de ville forstå at jeg bare hadde pratet i søvne.  

Dette var starten på en periode med språkforvirring, kultursjokk, og andre utfordringer på et sted de kalte Laayoune, men - som jeg hadde konstatert i søvne - faktisk ikke var Laayoune (som er en by i Vest-Sahara).  

Med sin egen medbrakte regjering, hadde disse flyktningene fått skape sitt eget lille Vest-Sahara der i den del av ørkenen som tilhørte Algerie, hvor de var fast bestemt på å styre det som en stat. Dette var det første som slo meg; at det faktisk var mer som en ministat enn som en flyktningleir.

I leirene hadde de styreorganer, rettsvesen, sykehus, utdanningsinstitusjoner, sport- og kultursentre, butikker og radiostasjon. Alt sammen riktignok med en ganske så enkel standard, sammenlignet med hva vi er vant med. Og selv om de fleste områdene kunne ha behov for mye mer kapasitet, hadde de klart å dekke mange behov og skapt muligheter for seg selv. Alle institusjoner er drevne av innbyggerne; de fleste er finansiert av uavhengige organisasjoner og noen har ansatte fra utlandet som arbeider på frivillig basis.  

Frivillig arbeid og kulturell utveksling var det som hadde ledet meg til Sahara denne gangen. Samarbeidet mellom Røde Kors Nordiske UWC, Fredskorpset og administrasjonen i flyktningleirene, ga seks unge nordmenn og to saharawier muligheten til å bo og lære i en kultur så totalt annerledes enn hva en selv kom fra. En av oppgavene våre var kunnskaps-formidling, og med mine tre klasser på Kvinneskolen Olof Palme i flyktningleiren Laayoune i Algerisk Sahara, fikk jeg prøve meg i rollen som lærer i tre måneder, mens jeg bodde med en omsorgsfull lokal familie som tok meg inn i, og viste meg, deres liv og hverdag.

"Jeg elsker dette stedet.. det er kun her jeg kan føle meg fri"
Disse flyktningleirene har eksistert i over 30 år og i dag bor over 165.000 saharawier her i ørkenen under tøffe klimamessige forhold, og helt avhengig av internasjonal humanitær bistand. Flyktningstrømmen inn Algerie var resultatet av at Marokko under Kong Hassan II invaderte og okkuperte Vest-Sahara i 1975.  

abbalehbib_300.jpgEtter noen uker i leirene er vi så heldige å få en fem dagers tur ut i ørkenen med prosjektkoordinatoren vår, Abba Lehbib (35). Han er tydelig begeistret for å få ta oss med til Tifariti, et frigjort område; og selve symbolet på Vest-Saharas uavhengighet. Abba sier at selv om det er Polisario som styrer leirene, føler han seg ikke riktig fri, de befinner seg jo tross alt på algerisk jord. Men det er dette fantastisk landskap langt ute i Saharas ørken som ligger de saharawiske hjerter nærmest. Det er her de drømmer om en dag å kunne vende tilbake med sin eksilregjering og alle sine landsforviste flyktninger.  

Vi kjører forbi tre kameler som står og gresser på en liten grønn flekk. Ellers går det meste i bruntoner og i horisonten kan vi se store steiner og fjell. Etterhvert kommer noen eggformede hus i stein, og minner om en helt annen tidsalder.  

Abba gjør plutselig en brå sving og vi ser spørrende på ham. -Landminer, svarer han, tilsynelatende nonchalant. Vi snur oss og ser et trekantskilt med dødninghode og påskriften DANGER-MINES.  Nok et aspekt ved denne situasjonen som ligger fjernt for tre unge nordmenn. Hvert år blir flere folk skadet av landminer i Tifariti, og norsk UD støtter en britisk organisasjon med å fjerne udetonerte bomber og miner i området.  

Ved "muren", en 2200 km lang bevoktet separasjonsbarriere som ble oppført av den marokkanske hæren på 80-tallet, befinner det seg mellom én og fire millioner miner.  Vi reiste for å se muren, men vi måtte holde oss på lang avstand. Ikke bare var det miner, det gikk også rykter om at folk som nærmet seg muren kunne risikere å bli skutt. Til tross for rykter om skudd og landminenes trussel, klarer flere saharawier årlig å ta seg ut av de okkuperte områdene, drevet av lengsel om frihet eller ønsket om å se sine kjære igjen i flyktningleirene.      
       
6dd7smara_camp_510.jpg

"Jeg har alltid sagt at her i landet stanser menneskerettighetene ved Vest-Sahara spørsmålet. Den som hevder at Sahara ikke er Marokko, kan ikke nyte godt av menneskerettighetene"  
Kong Hassan II, tidl. konge av Marokko.


En 18 timers busstur med flere avbrudd av politikontroller, nervepirrende spørsmål, et eksplodert bussvindu. Minnekort og notater med sensitiv informasjon på innerlomma. Lettet og samtidig undrende over hva som skal skje i neste øyeblikk, lister vi oss ut av bussen og kjenner minst femti blikk i nakken. Nervøs latter.  

Jeg og medstudent Maja Klottrup fra Berge har kommet oss inn i det okkuperte landet. Solidaritetsprosjektet på Sund folkehøgskole har ført oss hit for å se hvordan forholdene faktisk er i dette landet vi nylig har fått bevissthet om. Tilstedeværelsen av soldater og politi i området, preger stemningen og den spøkelsesaktige byen roper ikke akkurat velkommen til oss.  

Her i okkupert område lever saharawiene begrensede og overvåkede liv, under trusselen om arrestasjoner og tortur. Internasjonale organisasjoner som Amnesty International or Human Rights Watch dokumenterer hvordan sivile saharawier hele tiden utsettes for overgrep. Under et hemmelig møtet med den lokale menneskerettighetsorganisasjonen CODESA, får vi nok en gang utallige eksempler på hvordan folket her er blitt undertrykt og mishandlet. Gjennom årene skal også flere saharawier ha blitt bortført; mange av dem uten noen form for politisk innblanding. Sivile marokkanere er blitt plassert i landet og tildeles jobber som bygger opp en infrastrukturen som legger til rette for ressursutvinning, industri og eksport. Saharawiene marginaliseres, og står i en stadig vanskeligere situasjon.  

Jo mer de marokkanske myndighetene klarer å bygge opp og sette i sving, desto vanskeligere blir det for saharawiene å vinne tilbake hjemlandet, som de kan ha hatt andre tanker for enn modernisering og storindustri. Økonomisk innblanding fra pengesterke vestlige dobbeltmoralske myndigheter og selskaper fyrer oppunder.  

United Nada, som flere saharawier kaller FN, står på sidelinjen mens det gjøres halvhjertede forsøk på avtaler og løsninger, som FN så tillater de marokkanske myndighetene å trenere og sabotere. Og derfor vanker det mye frustrasjon over situasjonen som bryter med alle FN-resolusjoner og alle former for internasjonal lovgivning.        
 
De unges frigjøringskamp
Som et forsøk på å forbedre sin egen situasjonen, har flere saharawiske ungdommer søkt seg til universitetene i Marokko. Det finnes ingen høyere utdanningsinstitusjoner i Vest-Sahara. Sahrawiene har tilgang på utdanning i de marokkanske universitetene, men de stiller i en kategori ganske så annerledes enn de andre studentene ved lærestedene.

”Det er typisk at vi diskrimineres og trues, både av medelever og lærere. Og det er store begrensninger når det kommer til fag og karakterer vi kan få”, forteller en 24 år gammel student  ved universitetet i Marrakech. Vi sitter i hennes hybel i Marrakech. En gruppe med studenter har møtt oss for å fortelle om situasjonen for saharawier bosatt i Marokko. Jentene har tatt på seg sine tradisjonelle plagg, melhfaene, som med årene har blitt et symbol på saharawienes frigjøringskamp, og bærer buttons og armbånd med Polisario-flagget. Temaet er tungt, men smilene og latteren sitter løst når vennene samles. Innimellom sjekkes det at ingen har fått nyss om hva som foregår. Om politiet får vite at vi er her, kan det få alvorlige konsekvenser for studentene. Intet sted kan de føle seg ordentlig trygge, til og med på skolen opplever de vold og trusler. En av studentene forteller at han deltok i en fredelig demonstrasjon, men ble møtt med akkurat den samme behandling. På politistasjonen ble han avhørt elleve ganger mens politiet lugget, spyttet og slo. Deretter ble han kledd naken, fikk bind for øynene og ble lagt i håndjern, for så å måtte sitte på huk en hel natt uten å få lov til å bevege seg. Han ble tvunget til å erklære seg skyldig på de 27 punktene politiet hadde tiltalt ham for, den såkalte rettssaken gikk kun ut på at han under tvang samtykket i tiltalen. Han måtte tilbringe et år i en fengselscelle som var så full av folk at de måtte stå inntil veggen og sove.

Elkouria Amidane, aktivist og vinner av de Studentenes Fredspris i Norge i 2009, har også sterke historier om flere episoder hvor hun og hennes venner har blitt banket til blods og halt med på politistasjonen. Elkouria har ikke latt seg kue, men minnene om frykten og smerten sitter nok dypt. "Vi ble slått så hardt, de var grusomme mot oss. De brukte balltre og jernstenger, og slagene kjentes ut som støt, det var uhyre vondt", forteller hun om den gangen politiet hadde stormet skolen med tåregass og venninnen hennes fikk slått i stykker øyet av en batong. Elkouria har tålt mye smerte i sitt liv. Flere runder hos politiet, broren er i fengsel og resten av familien bor i et okkupert område som stadig blir stormet av politiet med påfølgende trusler også mot henne; men det ser ikke ut til å rokke ved henne. Den karismatiske jenta har visst lært seg å balansere følelser og hente styrke og lærdom fra situasjonen.  

Ut på ettermiddagen kommer en ung mann, Abdullahi, som forteller at han nylig har flyktet fra Vest-Sahara og at politiet leter etter ham. I flere dager har han gått gjennom ørkenen og sneket seg med på kjøretøyer mens han bar falskt pass i tilfelle han skulle bli fanget. Den unge mannen forteller oss om vennene hans som er i fengsel og som blant annet fikk dratt ut neglene sine med tang og ble kjønnslemlestet. Det snører seg sammen i halsen min; mens jeg ser resultatet av grådighet og politisk maktspill i øynene.  

I dette ubeskrivelige øyeblikket, i et lite rom i Marrakesh blant noen av de tøffeste typer jeg har møtt, går det nok en gang opp for meg hvor absurd lett vi har det hjemme i Norge. Og vi synes å ha en tendens til å måtte minnes på dette.

Rømlingen tar opp et munnspill og spiller en blues. Deretter smiler han fra øre til øre og rekker munnspillet over til meg.    

Dersom Gud vil
Det har gått over tretti år siden Vest-Sahara ble okkupert og situasjonen er fortsatt status quo. Det har vært mye smerte og frykt, men folket holder motet oppe.  

omelkhair_300.jpgHåpet om et fritt og frodig Vest-Sahara er foreløpig bare en drøm, men hvem har sagt at drømmer ikke kan gå i oppfyllelse. Og kanskje skulle man ikke tenke så mye på hva som var og hva som skal bli, men heller fokusere på det som er.  

Selvsagt skal man slå ned på urett og mishandling, og det er ikke noe i veien med å søke hjelp og støtte, men til syvende og sist har man ikke mer fred eller frihet enn hva man skaper for seg selv, inne i seg selv.  

Oum Elkhair, den eldre kvinnen som bor i naboteltet til en av vertsfamiliene våre i flyktningleiren i Algerie, vet hva jeg snakker om. Hun måtte flykte fra mann og barn da soldatene herjet hjemmet deres i 1975. Hun var med å bygge opp leirene fra starten. Nå bor hun sammen med barn og barnebarn og ser ut til å nyte tilværelsen der hun sitter med yngstemann på fanget og smiler lunt. Når hun setter øynene i meg, forstår jeg at dette er livs-visdom. Den bestemte, men samtidig kjærlige bestemoren har godt overblikk over situasjonen, og hun kjenner sitt folks styrke. Som tidligere beduin, tåler man tøffe tak, og man vet å finne glede i de såkalte små ting. Hun har innfunnet seg med sin nåværende livssituasjon og forholder seg tålmodig og takknemlig for det hun og familien har, og lar ikke dette med politikken bekymre henne.

"Jeg overlater det til Gud. Hva annet kan et menneske i min situasjon gjøre? Jeg håper og tror at Vest-Sahara en gang vil få sin uavhengighet. Kanskje ikke i dag, om et år eller om ti år, men en dag vil det komme."

"Insha`Allah", sier hun og ser på meg med milde øyne.    

    




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -