Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006




Vest-Sahara sett innenfra
"I forrige uke var jeg i det som blir kalt Afrikas siste koloni, for med selvsyn å komme nærmere innpå konflikten i det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara." Les erfaringene som internasjonal leder av Unge Venstre, Boye Bjerkholt, har gjort i seg etter besøk til Vest-Sahara.
Publisert: 04.07 - 2008 12:51Printerversjon    
Juni 2008
http://boye.blogg.no/index.html

Vest-Sahara sett innenfra
I forrige uke var jeg i det som blir kalt Afrikas siste koloni, for med selvsyn å komme nærmere innpå konflikten i det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara.

Det er lett å bli deprimert på sahrawienes vegne når man ser hvordan de bokstavelig talt stanger hodet i veggen, men samtidig var det utrolig inspirerende å se hvordan de fortsetter kampen tross all motstanden de møter på veien.

Vest-Sahara er i dag under marokkansk okkupasjon, og har vært det helt siden 1975, da de forrige koloniherrene, Spania, trakk seg ut. Marokko har gjort krav på Vest-Sahara som historisk marokkansk land, men tapte klart da saken ble behandlet i Den internasjonale domstolen i Haag. Den sahrawiske frigjøringsbevegelsen Polisario kjempet en væpnet kamp mot Marokko frem til FN i 1991 fikk fremforhandlet en våpenhvile mellom partene. Etter våpenhvilen kontrollerer Marokko drøyt 2/3 av landet, og har bygd en enorm sandmur som er omgitt med miner for å skille området fra den Polisario-kontrollerte innerste tredjedelen som ligger langt inn i Sahara-ørkenen.

Mesteparten av de opprinnelige sahrawiene bor i dag i flyktningleire i det sørvestlige hjørnet av Algerie, og den befolkningsmessige sammensetningen i de okkuperte områdene er forandret til det ugjenkjennelige. Den marokkanske innflyttingen startet i 1975 med det som marokkanerne kalte den "grønne marsjen": 350.000 marokkanere marsjerte over grensen for å bosette seg i Vest-Sahara. Det finnes ingen offisiell statistikk over befolkningssammensetningen, men ifølge estimater fra menneskerettighetsorganisasjonen CODESA, er nå drøyt 90% av befolkningen i Laayoune, den største byen i Vest-Sahara, marokkanere. Bare 10% er saharawier. Dette er et synlig resultat av den marokkanske demografiendringspolitikken.

I våpenhvileavtalen fra 1991 forpliktet partene seg blant annet til en folkeavstemning som skulle avgjøre Vest-Saharas fremtidige status, men Marokko har siden motarbeidet ethvert forsøk på å gjennomføre denne folkeavstemningen, på tross av gjentatte oppfordringer fra FN og det internasjonale samfunnet forøvrig. Det siste reelle initiativet som ble avslått, var den såkalte Baker-planen fra 2003. Hver gang det har vært snakk om å legge sterkere press på Marokko, har Marokkos nære allierte i Sikkerhetsrådet, vetomakten Franrkike, kommet sitt tidligere lyderike til unnsetning.

Ørkenlandet Vest-Sahara er rikt på naturressurer, særlig fosfat og fiske i de rike farvannene utenfor Vest-Saharas kyst. Kanskje ligger det også uoppdagede oljekilder her. EU har en fiskeriavtale med Marokko om utnyttelse av fiskeriressursene utenfor Vest-Saharas kyst, på tross av at EU formelt sett ikke anerkjenner Marokkos herredømme over Vest-Sahara. Sverige har, under skiftende regjeringer, ledet an den interne motstanden i EU og hevder at avtalen er i strid med internasjonal lov, men har måttet se seg slått av den sterke fiskerlobbyen i Sør-Europa.

Nesten ingenting av inntektene fra ressursutnyttelsen i Vest-Sahara tilfaller sahrawiene. Sahrawiere som det svenske nyhetsbyrået TT har snakket med, hevder at bare to prosent av de som arbeider i fiskeindustrien er saharawiere. Resten er marokkanske settlere. Dette er tall som bekreftes av menneskerettighetsorganisasjonen CODESA. Alle inntektene forøvrig går inn i den marokkanske statskassen, og ingenting blir igjen i selve Vest-Sahara.

Men det er ikke bare EU-fiskere og den marokkanske stat som tjener på den ulovlige plyndringen av vest-sahariske naturressurser. Også norsk næringsliv har en finger med i spillet. Blant annet har kuldeserviceselskapet Finsam levert kjøleelementer til fiskeriforedlingsselskapet Soccocimex. På tross av at norsk UD fraråder norsk næringsliv å drive handel i det okkuperte Vest-Sahara, hevder Finsam i en epost at deres kunderelasjon til Soccocimex er uproblematisk. De viser til at isen brukes til å konservere fisk som ellers hadde råtnet i varmen, og at om ikke de hadde levert et slikt anlegg, ville noen andre ha gjort det. (Noen ville kanskje også hevde at Kongsberggruppen bør selge våpen til Burma, for ellers vil jo den burmesiske militærjuntaen bare kjøpe våpen annetsteds fra.)

Da jeg var i Vest-Sahara var det ikke mulig å komme innpå Soccocimex. Lederen av selskapet hadde angivelig alt for mye å gjøre til å ta imot oss, og da vi likevel gjorde et forsøk på å komme innpå havna, som ligger drøyt 25 km vest for Laayoune, ble vi avskåret av den marokkanske hæren som bevokter hele havneområdet.

Finsam er likevel en liten fisk i denne sammenheng. Det er først og fremst innen den norske shippingindustrien at vi finner de store skurkene på norsk side. Norsk shipping har lenge vært involvert i den lukrative fosfathandelen som går ut fra havna i Laayoune. Heldigvis går det mot en positiv endring på dette feltet, i og med at tre norske/norskeide rederier har trukket seg ut bare det siste halve året. Et selskap som ikke har trukket seg ut, er Gearbulk, som eies 60% av Jebsen-familien. Senest for noen få uker siden gikk et nytt Gearbulk-skip ut fra Laayoune fullastet med fosfat på vei til New Zealand. Siden 2002 har Gearbulk fraktat fosfat fra Vest-Sahara til en estimert verdi på over 1 milliard kroner. Rederiet gir blaffen i UDs anbefalinger, og UD selv sier at de ikke har mulighet til å forhindre at Gearbulk fortsetter å bidra til den marokkanske plyndringen.

Ingen vestlige land anerkjenner Marokkos krav på Vest-Sahara, men avventer en endelig avklaring på konflikten. Men med FN-prosessen i lås siden 1991, er det ingenting som tyder på at en slik avklaring ligger rundt hjørnet. Og FN-prosessen motarbeides ytterligere hver eneste gang Marokko aksepteres som motpart i handel med vest-sahariske ressurser. Når EU inngår en avtale med Marokko om å fiske i vest-saharisk farvann, er det en de facto anerkjennelse av marokkansk råderett over de farvannene. Og når norske bedrifter involverer seg i handelen, direkte eller indirekte, er også de med på å bygge opp under den marokkanske okkupasjonen. Til sammenligning har USA spesifikt unntatt fra sin handelsavtale med Marokko alle produkter med opprinnelse fra de okkuperte områdene.

Polisario erklærte allerede i 1976 Den sahrawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), og de facto har den i dag kontroll over den tredjedelen av landet som ligger lengst inn i Sahara-ørkenen. SADR er i dag anerkjent av mer enn 40 land, og ble medlem av Organisasjonen for Afrikansk Enhet, forløperen til Den afrikanske union, i 1984. Samme år trakk Marokko seg ut i protest, og er i dag det eneste afrikanske land som ikke er medlem i AU. Men om SADR har hatt relativ suksess med å oppnå internasjonal anerkjennelse, i fravær av fremskritt i den FN-ledede forhandlingsprosessen med Marokko, så har foreløpig ingen vestlige land gitt sin anerkjennelse, selv om en rekke partier og internasjonale partiorganisasjoner har gått inn for det de senere år. I Norge har Venstre, SV og Senterpartiet vedtatt resolusjoner som krever norsk anerkjennelse av republikken Vest-Sahara.

En norsk anerkjennelse av Vest-Sahara ville hovedsaklig vært av symbolsk betydning, men det ville vært et svært viktig signal både til sahrawiene og til det internasjonale samfunnet. Det ville neppe bidratt til noen umiddelbar løsning på konflikten, men det kunne bidratt til forsterket press på Marokko, og tvunget Marokko til å trå mer varsomt frem.

For det er en brutal okkupasjonsmakt som møter vanlige sahrawier - de som fremdeles bor i Vest-Sahara og ikke har flyktet til Algerie eller Europa. På en ukes reise til Vest-Sahara, via Marrakech og en 15-timers lang busstur til Laayoune, er det begrenset med hva man kan få med seg. Men de inntrykkene jeg rakk å gjøre meg, var overveldende. Blant annet møtte jeg en studentaktivist som hadde fått beina ødelagt i møte med politiet, jeg møtte en kvinne som hadde mistet sitt ufødte barn pga. politivold, og jeg møtte familien til en ung gutt som sitter fengslet for ulovlig politisk aktivitet. Overalt var det både uniformert politi, militære eller sivile spanere, så jeg måtte hele tiden være forsiktig når jeg måtte andre folk.

Bare på veien inn til Vest-Sahara ble jeg flere ganger tatt med ut av bussen og avkrevd pass og avhørt om hvor jeg skulle hen, hva jeg skulle gjøre der, hva jeg gjør til vanlig hjemme i Norge. Vest-Sahara er et ganske lukket land om man ikke er involvert i fiske-eller fosfatindustrien. Journalister har ikke adgang overhodet lenger, og det er svært få turister som legger turen til Vest-Sahara. Når man kommer til Laayoune er det heller ikke vanskelig å se at den typiske Syden-turist ville mistrivdes her i en ganske sliten by et godt stykke inn i ørkenen og uten noen spesielle aktivitetstilbud. Derfor var det kanskje heller ikke rart at politivaktene som stoppet oss rynket på nesa da vi sa at vi var turister som hadde sett "Nord-Marokko" og som nå ville ta en titt på "de sørlige provinsene". Men vi fikk da reise videre, og lyktes for det meste med å spille eksentriske turister som var lei av typiske turiststeder.

Som nevnt, var vi stort sett under oppsikt under hele turen. Men ikke alle som fulgte med var like skremmende. Det kanskje særeste opplevelsen var å bli invitert inn på myntete til en liten to-manns vaktpost i den marokkanske hæren. I et land hvor alkohol er haram, er myntete sosial drikk nummer én, og i tillegg ble vi vartet opp med melke-og yoghurtsuppe og et særpreget lokalt brød med masseprodusert fransk smøreost. De kunne ikke engelsk og forsto heller ikke så mye fransk, så vi snakket og halvveis gestrikulerte om banale ting som hvor Norge ligger og hvor varmt det var ute i sola.

Det som overrasket meg mest under mitt besøk og i samtaler med en rekke forskjellige mennesker, er passivitet til FN-misjonen i Vest-Sahara. MINURSO er på plass i både de marokkansk-kontrollerte og de Polisario-kontrollerte områdene for å overvåke våpenhvilen og gjennomføre folkeavstemningen. På det sistnevnte er de foreløpig 16 år forsinket, og på det førstnevnte gjør de en dårlig jobb med å beskytte den jevne sahrawier fra marokkanske maktovergrep.

En menneskerettighetsaktivist i CODESA omtalte FN som "United Nothing". Én ting er at de ikke griper inn når marokkanske soldater slår ned fredelige demonstrasjoner, men enda verre er det at de ikke engang rapporterer om det som skjer. CODESA hevder at en rapport om menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara er blitt holdt tilbake av FNs høykommissær for flyktninger, angivelig etter press fra Marokkos nære allierte, Frankrike. I rapporten, som afrol News hevder å ha fått tak i en kopi av, konstateres det blant annet at sahrawiene har blitt fratatt selv de mest grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og at de som kommer med frimodige ytringer risikerer tortur og summariske rettssaker.

Det kreves et unikt pågangsmot og en ekstraordinær offervilje for å kjempe for menneskerettigheter og demokrati i Vest-Sahara. For dem som ikke allerede sitter i fengsel, blir polititrakassering og overvåking en del av hverdagen. Flere av dem vi møtte har mistet jobbene sine. I noen tilfeller har også familiemedlemmer fått sparken, og dermed blir den økonomiske belastningen ekstra hard. Studentaktivisten som ble lam i beina etter møte med politiet, må selv betale for nødvendig legebehandling. Heldigvis har han venner som hjelper til, og også fra Norge er det samlet inn pengebidrag.

Var det noe som virkelig imponerte meg under turen, var det all den optimismen som skinte igjennom en ellers svært vanskelig hverdag og, fra mitt synspunkt, ganske dystre utsikter i forhold til å nå målet om et uavhengig Vest-Sahara. Men om målet synes langt vekk, er det mange små skritt på veien som er fullt mulige å gjennomføre. Mange av dem kan bare gjøres med hjelp utenfra.

Det som bidrar desidert mest til å opprettholde og legitimere den marokkanske okkupasjonen, er den norske og øvrige internasjonale delaktigheten i plyndringen av vest-sahariske naturressurser. Et fortsatt press på å få internasjonale bedrifter til å trekke seg ut og på å oppheve EUs fiskeriavtale med Marokko, er avgjørende skritt på veien til en løsning på konflikten.

For å bedre forholdene for sahrawiene som lever under okkupasjonen, er det avgjørende å få menneskerettighetsbruddene frem i lyset. CODESA gir ut årlige rapporter, men har få ressurser og vanskelige arbeidsforhold. Et åpenbart og selvsagt krav må være at FN offentliggjør sine rapporter om menneskerettighetsbrudd i Vest-Sahara.

Anerkjennelse av republikken Vest-Sahara vil kanskje være det sterkeste politiske signalet man kan gi. Om bare ett vestlig land, f.eks. Norge, hadde anerkjent Vest-Sahara, ville det ha hatt en enormt stor symboleffekt. Men selv en beslutning om å gi diplomatisk status til Polisario, på lik linje med den status som i sin tid ble gitt til PLO, hadde også vært et sterkt signal og et langt steg i riktig retning.

Men kanskje vel så viktig er det å bidra til et større folkelig press. Vest-Sahara er en av verdens glemte konflikter. Om du vil være med og bidra, stort eller smått, til kampen for et fritt Vest-Sahara, kan du finne mer informasjon om konflikten og ulike måter å engasjere deg på, på nettsiden til Støttekomitéen for Vest-Sahara.

    




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -